|
Vigor-hus
En av de idéene jeg hadde fått med meg fra mine erfaringer i
Kværner Engineering var en overbevisning om at boligstandarden
offshore måtte forbedres dramatisk. Amerikanerne kjørte en
politikk med ”samsoving” i store antall på plattformene. Om jeg
ikke minnes feil hadde de lugarer for opp til seksten mann og
dusj og toalett ”på gangen”. De praktiserte til og med noe som
hette ”hot sheeting”. Det ville si at folk på forskjellige skift
delte en seng mellom seg. Derav uttrykket ”varme laken”
Det skulle egentlig ikke mye fantasi til for å skjønne at dette
ikke ville holde på norsk sokkel. Både standarden i
handelsflåten og på anlegg på land var i full fart på vei mot
enmannslugarer med bad og toalett.
I tillegg til annen dårlig standard ble det etter hvert,
spesielt på boligrigger for installasjonsoppdrag offshore,
såkalte floteller, bygget opp boligkvarter basert på standard
ISO containere. De hadde ikke rom og høyde nok til å huse de
tekniske installasjoner og gi den komfort som var ønskelig.
Typisk for tidens standard var at et av de største problemene vi
hadde under snuingen av Alexander Kielland var at vi ikke hadde
tegninger som viste hvordan disse boligcontainerene var festet
til riggen.
I Kværner Engineering hadde Peter Smith og jeg alliert oss med
arkitekt Njaal Eide når det gjaldt boligkvarter. Den kontakten
tok vi opp i Vigor. Og utviklet en standard stål boligmodul som
vi kalte Vigorhus. Igjen var det artig å markedsføre en slik sak
fra Orkdal. For prefabrikerte hus var et gammelt produkt fra
Thams tid. Altså i tråd med gamle industritradisjoner fra dalen.
Vi bygget en prototyp av en lugar i full størrelse som vi tok
med oss til Offshore Technology Conference i Houston. Den veiet
omlag 7 tonn. Vi hadde nøkkelplassen på Norges Eksportråds stand
det året. Selveste Arne Rettedal, kjent for tilretteleggingen av
Stavanger som Norges oljehovedstad, åpnet den norske standen fra
vår stand.
Like før jul et av disse årene kom Einar Rasmussens rederi i
Kristiansand ut med en forespørsel på nøkkelferdige boligkvarter
for 600 mann for å bruke på riggen Polymariner som de ville
tilby til Statoil. Skulle være ferdig til påske!
Sune Gummesson var vår ekspert på boligkvarter. Han var allerede
på vei til Kirkenes for å feire jul med familien i Neiden. Jeg
heiv meg i bilen, kjørte til Værnes og fikk hentet ham ut av
flyet i siste liten. Og så begav vi oss til Bergen for å møte
Einar Rasmussens folk. Der var vi og vår konkurrent Bjelland fra
Leirvik Sveis vekselvis inne til grilling. Men vi hadde en
ferdig design. Vi hadde en arkitekt som var dyktig på
passasjerskip og boligkvarter. Og Sune kunne krav og regler til
komfort, lydisolasjon, brannbeskyttelse og inventar på
fingerspissene.
Det endte derfor med at vi fikk design av hele flotellet, mens
Leirvik fikk bygge en del av det hele. Og vi det øvrige.
Prosjektet var stort og tiden var kort.
Vår egentlig største konkurrent, svenske Consafe ledet av
Christer Ericsson, hadde tatt juleferie. Da de kom inn med et
lavere tilbud hadde vi allerede ordren inne.
Så var det bare full fart. Vi måtte blant annet fly inn
vaskemaskiner fra USA. Men de gode Orkdøler sto på og vi holdt
programmet. Til riktig tid, riktig pris og riktig kvalitet. Vi
hadde gitt et viktig bidrag til til å øke boligstandarden på
norsk sokkel.
I Kværnertiden hadde jeg skaffet meg gode venner i Amoco. I de
dager hadde de sitt hovedkvarter i Chicago rundt 47 etasje,
eller noe sånt, midt oppe i en av Chicago’s og verdens høyeste
skyskrapere.
Dagen etter at Amoco hadde fått grønt lys fra den norske stat
for Valhallutbyggingen heiv jeg meg gi kalosjene og fløy til
Chicago. Hadde formiddagsmøte og lunsj med gutta i Amoco før jeg
tok veien hjem igjen. Det er slike stunt oljeselskaper setter
pris på og aldri glemmer.
Amoco’s prosjektdirektør Bob Potter levnet meg dog ikke store
sjangser til kontrakter. Han pekte på at Fred Olsen og hans
Akerkonsern hadde store eierandeler i Valhall og hadde akslet
seg til å gjøre det meste av utbyggingen.
Slik skulle det nå ikke bli. I et samarbeide med Sterkoder var
det de og lille Vigor som tok de store jafsene.
Bob Potter var betatt av våre standard boligmoduler. At slike
ting skulle finnes opp på nytt for hver nye utbygging hadde han
særdeles liten sans for.
Vi fikk kontrakten på boligkvarteret. Men den ble vanskelig.
Kontrakten på boligkvarteret omfattet en nøkkelferdig
totalentreprise. Prosjektet omfattet ingeniørarbeide, innkjøp,
bygging og utlasting på lekter. Den første i sitt slag. Og det
skulle vi få merke. På tross av at alt som skulle leveres var
spesifisert forlangte kundens organisasjon at de skulle bestemme
stort og smått. Slik de var vant til. Uten sans for at det
kostet både ekstra tid og penger i en fastpriskontrakt. Markedet
var ikke modent for den slags entrepriser. Jobben ble fullført
og jeg vet ikke annet enn at boligkvarteret fungerte godt.
Oppgjøret ble sterkt preget av at Vigor på det tidspunkt hadde
fått nye eiere, Orkla og Volvo. Volvo var representert ved Volvo
Energi. De norske lederne der, Gustav Heiberg Simonsen,
Thorbjørn Ustaheim og Kåre Gisvoll håndterte oppgjøret dårlig.
At vi hadde en god sak ble langt senere stadfestet ved at Volvo
fikk 25 millioner kroner i et forlik i saken. Men da var
ubotelig skade skjedd for Vigor. Litt bittert å vite at hadde
jeg fått styre det oppgjøret så ville vi fått et minst like bra
oppgjør etter leveringen av jobben.
Bittert var det også å tenke på at da vi fikk kontrakten på
boligkvarteret lå vi også an til å få en modulkontrakt for
Statoil. Men vi måtte velge. Jeg valgte feil.
Jeg var betatt av utfordringene og mulighetene som skulle ligge
i vårt avanserte boligkonsept og det å kunne gå inn på en såkalt
EPC kontrakt.
Modulkontrakten ville gitt oss en ”easy match”. Og vi ville
garantert tjent penger.
|
Neste: Alle jobbene |
|
