|
Rørsystemer
I oljealderens barndom så vi stadig at dette med profesjonell
håndtering av rørsystemer i prosessindustrien var et problem.
Fra ende til annen. Det gjaldt standarder og materialer,
tegningsfremstilling, prising, kvalifisering, prefabrikasjon og
installasjon. De tradisjonelle norske verkstedene var blanke på
området. Og hadde ikke engang sansen for behovet. Selv om den
vanlige bilturen fra Houston til Galveston under Offshore
Technology Conference gikk gjennom et sammenhengende område av
prosessindustri. Som burde ha etterlatt et inntrykk av at her er
en verden vi ikke kjenner. Og som har utviklet sine egne
teknikker og metoder.
Jeg hadde vært så heldig å få jobbe med denne problematikken
helt fra sekstiårene innenfor nukleære anlegg. Sammen med Det
norske Veritas mannen Jakob Eri kvalifiserte vi sveiseprosedyrer
og sveisere fra Glommen Mekaniske Verksted i Fredrikstad etter
kravene til American Society of Mechanical Engineers. Og senere
jobbet jeg tett med det svenske firmaet Calor & Sjögren på
området rør. Enda senere fikk je gi oppgave å lede et prosjekt
som Norsk Hydro oppmuntret oss til. Nemlig å organisere norske
rørleggerfirmaer til å kvalifisere seg for å ta den såkalte off
sites jobben på Mongstadraffineriet. Der søkte vi hjelp hos det
britiske firmaet Costain & Press.
Da vi gjennomførte de første ingeniørjobbene i Kværner
Engineering hadde vi innleid en haug av utlendinger som gjorde
rørtegningene. Det var på prosjektene Cod og Tor. En nærmest
ensom norsk svale var nordtrønderen Hans Otto Bakken som var
innleid fra Norsk Hydro. Han ble senere en nøkkelperson i
utviklingen av Vigor. Og ikke minst da alle de store gutta hadde
forlatt skuta og de lokale så prisverdig seilte den videre.
Det var ikke minst mangel på kunnskap om dette med rørsystemer
som gjorde at vi i Vigor måtte gå i kompaniskap med franske Spie
Batignolles for å gjøre vår første jobb. Men det er nettopp det
som er så viktig. Ikke nødvendigvis å kunne alt selv. Men vite
hva du mangler. Og sørge for å skaffe det.
Jeg studerte rør overalt hvor jeg kunne komme til. Og da den
første jobben hadde gitt oss økonomiske muskler til å satse nytt
var det opplæring på rørsystemer og bygging av et moderne og
effektivt verksted for prefabrikering av rør som ble
gjennomført.
Vi hadde en dyktig britisk instruktør som lærte opp gutta. Jeg
glemmer aldri hans preken til gjengen. Den lød. Jeg skal vise
dere brønnen, men dere bestemmer selv om dere vil drikke av den.
Det eneste jeg ikke vil tåle er at noen pisser i brønnen. Og
ødelegger for de som vil. En god erfaring å ta med seg.
Like etter at vi hadde fått den nye kapabiliteten på plass
bestemte et av Statfjordprosjektene seg for å gå ut på eget
anbud på prefabrikasjon av rørsystemer. Stor var entusiasmen hos
oss og vi la inn et anbud på stasen. Men ble nummer to etter et
italiensk verksted. Vi hadde grunn til å mene at det italienske
tilbudet ikke var realistisk. Og tok opp kampen for å vinne
jobben likevel.
Operatøren Mobil’s saksbehandler, en amerikaner, var aldeles
uimottakelig for diskusjoner om saken. Han var simpelthen den
kaldeste fisken jeg har møtt i mitt liv. Og jeg har møtt mange
kalde fisker.
Klubbapparatet i Vigor ble engasjert. Og fikk daværende
oljeminister på banen. Arvid Johanson fra Fredrikstad. Klubben
var veldig stolt over at han brukte mye tid på saken. Jeg var
ikke imponert i det hele tatt. For han fikk ikke til noen
verdens ting.
Kontrakten mellom Mobil og det italienske verkstedet ble en
veritabel fiasko. Tilslutt ble materialene sendt til Rosenbergs
verksted i Stavanger og prefabrikasjonen gjort der. På
timebasis. Rosenberg var på det tidspunkt ikke særlig
kvalifisert og forberedt på å gjøre en slik jobb. Og fadesen
kostet prosjektet blodige penger.
Men det hjalp ikke særlig for vår satsning. Denne saken viser,
som jeg har måttet oppleve noen ganger, at det hjelper lite å
bygge opp erfaring og verktøy dersom du ikke vinner gehør i
markedet. Og markedet er ofte ikke rasjonelt ute etter de
riktige ressursene.
Derfor er mitt første bud til lederne i industrien markedsføring
og forretningsutvikling. Paret med en forvissning om at de kan
gjennomføre de jobbene de påtar seg til rett tid, rett pris og
rett kvalitet.
Da vi omtrent ti år senere innviet et lignende verksted ved
Kværner Egersund holdt ordføreren en tale. Der han fortalte om
fiskeren som hadde vært på havet. Men det var svart hav. Ikke en
fisk å få. Og ikke en fuggel å se. Som ofte er fiskerens
veiviser til fisken. Da han omsider fangstlaus, trøtt og
mismodig kom seilende opp Sørasundet så han måsen stå tett som
hagl på bergknattene. Da tok sinnet han. Og han hyttet til måsen
og ropte, ”Ut å flyg, ut å flyg!”
Og det var hans parole til Kværnergjengen. Ut i markedet. ”Ut å
flyg.”
Etter at Volvo og Orkla hadde gått inn og ut som eier, og den
tredje eier av Vigor, franske UIE, hadde gått konkurs og
etterlatt Vigor i samme situasjon, har jeg latt meg fortelle at
rørverkstedet forfalt, og sogar ble brukt som betongfabrikk. Det
gir for meg uhyggelige assosiasjoner til da Domkirken i
Trondheim en tid ble brukt som stall. Og til en kirkeruin jeg en
gang besøkte i Kostroma ved Volga. Kirken var falt ned da
kommunistene skulle bruke den til kino og fjernet en søyle som
kom i veien for prosjektoren.
Godt å vite at Thermotite rykket inn og igjen sørget for liv og
rør i det flotte anlegget.
Litt artig er det å tenke på. At den type rør som i dag blir
kveilet opp på store sneller, den gang ble slept ut i store
lengder. I neddykket tilstand. Det krevde verksteder med veldig
lange fri arealer der rørene kunne sveises til lange lengder. Og
det krevet dypt vann. I havnen og ut til havet. I Vigor hadde vi
begge deler. Jeg brukte å si at vi kan sveise rørlengder helt
opp til Fannremmen. Vi begynte å jobbe for å utvikle slike ting.
Men ble innhentet av krisetider før vi kom så langt. Godt å vite
at andre kom etter langt senere. Og så mulighetene. Selv om den
nye teknologien ikke krevde så lange fri lengder.
| Neste: Nær døden |
|
