|
Den store dugnaden
Jeg har tidligere fortalt at det var lite gods og gull jeg
bragte med meg til Trøndelag. Men jeg kom ikke tomhendt til
Vigor. I Kværner Engineering hadde jeg deltatt i et team som
lenge hadde jobbet med et konsept som gikk på å levere et turn
key prosjekt for plattformen TCP 2 på Friggfeltet i Nordsjøen. I
samarbeide med entreprenørselskapet Ingeniør F. Selmer og det
franske selskapet Spie Batignolles markedsførte vi prosjektet
mot det franske oljeselskapet Elf Aquitaine som var operatør på
Frigg. Selmer var en av tre aktører i arbeidsfelleskapet
Norwegian Contractors som besto av selskapene Høyer Ellefsen,
Furuhomen og Selmer. Selmer hadde sitt eget betongkonsept
Tripod, mens Høyer Ellefsen hadde Condeep. Avtalen var
imidlertid slik at uansett hvilket konsept som vant så
samarbeidet de om byggingen. Det ble vel aldri bygget noen
Tripod. Konstruksjonen innebar noen skjeve søyler. Som Selmer
måtte prøve ut om de kunne glideforskalles. Om du kjører bil på
E 6 så vil du kunne se en slik skjev prøvesøyle syd og øst for
Skedsmokorset.
Selmer røk tidlig ut. Elf valgte en Condeep. Den ble forøvrig
bygget på Åndalsnes med Trondheimsbedriften Jernbeton som
ytterligere samarbeidspartner med Norwegian Contractors.
Spie Batignolles og Kværner Engineering forsatte ufortrødent
sitt markedsarbeide, nå for å vinne kontrakten på det som skulle
bygges på toppen av plattformen. Prosess og kompressormoduler.
Utallig, slitsomme og sterkt tærende på både tålmodighet og
utholdenhet var turene til Paris. Vi bestemte oss for å meisle
inn navnet Frigg på Triumfbuen når slaget var vunnet. Og slaget
ble vunnet. Spie Batignolles og Kværner Engineering tegnet under
et såkalt Letter of Intent om å bygge modulene til en pris på
omtrent 80 millioner kroner. Vi glemte å skrive på Triumfbuen.
Det skulle vi kanskje ha gjort. Vi skal høre at det fremdeles
ble mange hindre å passere før vi endelig hadde jobben.
Spie Batignolles og Kværner Engineering hadde et problem. De
hadde ikke tilgang til noe ledig verksted i Norge! Alle
verkstedene hadde fulle ordrebøker. Spesielt med store tankskip
og gasskip. Og Kværners verksteder hadde ingen planer om å begi
seg inn i offshoremarkedet.
Da jeg skulle begynne på Vigor ble det derfor besluttet at man
skulle bygge modulene der. Og vi etablerte et Joint Venture,
Interessentskapet KSV. Jeg ertet mine Kværnervenner med at det
sto for Kåre Storviks Verksted. Litt moro skal man jo unne seg.
Bokstavene sto selvsagt for Kværner, Spie Batignolles og Vigor.
Så når vi hadde satt i gang verkstedbyggingen på Orkanger så
famlet vi ikke i blinde. Vi hadde en avtale om et kjempestort
oppdrag. Det hadde hjulpet i forhandlingene med Orkdal kommune.
Og under finansieringsanstrengelsene. Og vi visste hva vi skulle
bygge. Og kunne planlegge verkstedet deretter.
Trodde vi. Men så kom det et krakk i tankmarkedet. Alle
supertankerne som var kontrahert ved Stord Verft ble kansellert.
Og plutselig var det en masse verkstedkapasitet ledig.
Og Elf satte i gang en skikkelig kampanje for å komme seg ut av
intensjonsavtalen. To grunner. De ønsket å jobbe med et
veletablert verksted. Ikke et som var på byggestadiet og ikke
hadde rukket å ansette folk en gang. Og de ville ha konkurranse
for å få prisen ned.
På det tidspunktet hadde Elf Aquitaine store problemer med
Friggprosjektet. Det var forfulgt av kostnadsoverskridelser og
uhell. Et av de store uhellene var at de mistet understellet til
den første boreplattformen under installasjon på feltet. Banale
tabber gjorde at flytetankene klappet sammen og plattformen
endte som et vrak. Og om det ikke er fjernet i det siste så
ligger det der den dag i dag. Elfs prosjektleder hadde nylig
valgt å ta livet sitt ved å hoppe ut av et vindu i Tour
Aquitaine.
Når det gjaldt den havarerte boreplattformen så husker jeg godt
at Elfs folk mobbet folkene fra hovedkonsulenten deres,
McDermott Hudson, for uhellet. De påsto at det kjente maleriet
på biblioteket på Bårdshaug viste vrakrestene fra
boreplattformen på Friggfeltet. Apropos malerier. Jeg husker
også at direktør George Lie med de dagers forsiktighet beskrev
Thams som meget ”amorøs” med assosiasjon til dameportrettet i
salongen på Bårdshaug.
Bårdshaug Herregård og Thamsfamiliens historie var veldig
verdifull i forhold til markedsføring og salg. Her var vi i en
ramme av nasjonal og internasjonal industrihistorie,
tradisjoner, kultur, jakt, fiske og annet friluftsliv under alle
himmelstrøk og fyrstelig glamour. Dette var ikke noe Ultima
Thule eller noe forblåst avhull på kysten. Her kunne enhver være
bekjent av å arbeide og virke.
Og da trafikken ble større enn den gamle bygningen kunne betjene
var ikke Alf Müller sen om å etterkomme min anmodning om en
hotellutvidelse. Og det gleder meg selvfølgelig ubeskrivelig at
jeg den dag i dag blir hilst som det nye hotellets
initiativtaker.
Mye og mangt er selvfølgelig blitt endret. Langt utover den
beskjedne hvite villaen på Fannrem som jeg mener huset
kommuneadministrasjonen i de dager.
Men tilbake til prosjektet. Om Elf hadde to grunner til å
betvile Vigors gjennomføringsevne så markedsførte konsulenten
deres, McDermott Hudson, syv grunner. Mange av dem temmelig
banale, men dog. Det var oppoverbakker av et slag som kunne ta
pusten fra noen og enhver.
Vi gikk i gang med prisproblemet. Og hadde intense samtaler med
Industridepartementet. Departementsråd Oluf C. Müller
konkluderte med at om vi var interessert i og mente at vi kunne
ta oppdraget for 45 millioner kroner så skulle han forsøke å
lande saken for oss. Vi fikk 24 timer til å ta stilling til
spørsmålet.
Generaldirektør Carl Røtjer i Kværner sa blankt nei, slikt gjør
ikke Kværner. Vi hadde jo startet på omkring 80 millioner.
Spie Batignolles og Vigor mente at dette skulle vi prøve.
Bernard Courret fra Spie Batignolles og jeg satte oss ned og
snekret sammen en ny Joint Venture avtale. I/S KSV ble erstattet
av I/S Spie Batignolles Vigor. Og vi gikk til departementet og
meddelte at vi ville ta kontrakten til den antydede pris. Elf
Aquitaine aksepterte og vårt hardt prøvede team var igjen på
offensiven.
Men prøvelsenes tid var selvfølgelig ikke over. Jeg fikk
meldinger fra Friggpartner Norsk Hydro om at de hadde store
betenkeligheter. Jeg viste imidlertid til både Cod og
Mongstadprosjektene som var nybrottsarbeide og som jeg hadde
hatt ansvar for i Kværner. Det tok faktisk brodden fra Hydros
skepsis.
Men så en kveld fikk jeg telefon fra Spie Batignolles toppmann
for prosjektet, Paul Barre. Han kunne fortelle at Elfs
prosjektleder Monsieur Curutchet var på vei til Oslo der han
ville fortelle Industridepartementet at de ikke kunne ta
risikoen ved å plassere dette viktige oppdraget hos et uprøvet
verksted.
For meg var det bare en ting å gjøre. Hive meg i kalosjene og
komme meg til Oslo før Curutchet. Så da neste morgen opprant
satt jeg på trappen til Industridepartementet og smatt inn døren
da de åpnet for dagen. Der ble jeg møtt med morgenkaffe og en
lett forundret Tore Sandvold, den gang ung konsulent. Senere
norsk oljepolitikks grå eminense. Han sa rart at du dukker opp
nå. Vi venter Curutchet om en time. Ja, det vet jeg. Og jeg vet
ærendet hans. Og det er jeg kommet for å stoppe.
Industridepartementet var med på notene og la opp til et møte
senere på formiddagen hos Norsk Hydro med Statoil også
representert.
På det møtet fremførte Curutchet sine betenkeligheter med å
gjøre jobben på Vigor.
Jeg hevdet at verkstedutbyggingen var i rute. Det kunne
verifiseres ved besøk. Jeg fortalte videre at vi hadde til
hensikt å produsere dekksseksjonene hos Kværner Egersund. Og at
Spie Batignolles var forpliktet til å stille fagfolk og ledere
til disposisjon på Orkanger. Noe som ville føre til at vi ville
ha ressurser med en erfaring og kvalitet som intet annet norsk
verksted kunne stille opp med.
Curutchet hevdet at han ikke et øyeblikk trodde at norske
myndigheter og fagbevegelse ville tillate et så massivt innslag
av utenlandsk arbeidskraft. Dette hadde jeg ventet. Og kunne
legge frem brev både fra Jern og Metall og Arbeidsdirektoratet
med forhåndstilsagn om at de ville akseptere nødvendig antall
folk fra Spie Batignolles for å gjennomføre oppdraget.
Curutchet betvilte likevel at det ville skje i praksis. Det fikk
unge Tore Sandvold til å sette ned benet og meddele at han ville
ha seg frabedt at Elf betvilte norske myndigheters tilsagn.
Curutchet kapitulerte og sa OK, om to uker kommer jeg til
Trondheim med et av Elfs fly. Da vil jeg se og høre og gjøre meg
opp min mening.
Jeg dro hjem og mobiliserte min venn og kollega og
tryllekunstner i forretningsutvikling, Peter W. Smith. Sammen
med våre få medarbeidere forberedte vi et show.
Gammelkonsulen stilte sin Buick til disposisjon for ferden fra
Værnes til Orkanger. Og vi tegnet og fortalte og hadde forberedt
en skriftlig presentasjon av våre fortreffeligheter. Bygningene
var stort sett på plass og under utrustning.
På kvelden var vi invitert til middag i Orklas speilsal på
Hotellet på Løkken. Og der stod den gode Curutchet opp og sa at
han var imponert over den spirit og den vilje og den forståelse
for oppdragets krav og måten de skulle løses på, som han hadde
fått demonstrert gjennom dagen. Og at han ikke lenger hadde noen
betenkeligheter med å plassere oppdraget hos Vigor. Han ville
reise hjem og anbefale det og kjempe for det ovenfor sine
prinsipaler og partnere.
En triumf for et foretak og en gjeng som aldri hadde vært i
nærheten av verken stor seilføring eller høy sigarføring, men
som arbeidet hardt og seriøst. Og kjente sine muligheter og
begrensninger. Og bøtte på de siste ved å inngå profesjonelle
allianser.
Neste morgen skulle våre gjester avgårde før Bårdshaug kunne
stille opp med frokost. Den da noe yngre Kåre stilte opp med
hjemmesmurte smørbrød og nykokt kaffe i Bårdshaugs hage. På en
vidunderlig sommermorgen. En frokost som har blitt en legende og
et eksempel på at løpet må gjennomføres, sent og tidlig.
Etter det var det slutt på denne type plager og vi undertegnet
de nødvendige kontrakter i tidens fylde. Med stor improvisert
fest på Gjølme der bedriften hadde stilt en veldig flott bolig
til min disposisjon. Det var fremdeles tynt med møbler der, men
det kom seg i løpet av de årene jeg var på Orkanger.
Jobben ble gjennomført til alle involvertes tilfredsstillelse.
Sikkert også til noens forbauselse. Og som vanlig til noens
ergrelse.
Med enorme forandringer og tillegg. Da jobben var ferdig hadde
den et netto resultat på 45 millioner kroner. Pluss en hel del
utstyr som var betalt. Vi kunne med andre ord ha inngått
kontrakten til null kroner og likevel kommet ut i balanse.
Vi fulgte TCP II modulene både til Åndalsnes og ut på
Friggfeltet.
Sammen med Spie Batignolles tilbød vi også montasjearbeidene til
havs. Marit og jeg var i Houston da det plutselig innløp en
telexmelding om at vi var innkalt til kontraktsmøte med Elf. Og
at mitt nærvær var ønsket tout de suite. Da var det bare en ting
å gjøre. Avbryte oppholdet og begi oss til Paris. Jeg husker den
dag i dag kontrasten mellom å duve ut til flyplassen i Houston
med en stor amerikaner om kvelden. For morgenen etterpå å frese
inn til Paris fra Charles de Gaulle flyplassen i en illsint
flokk av små iltre hvesende biler.
Vi fikk montasjekontrakten. Styringen av den overlot vi til Spie
Batignolles for den skulle foregå i Stavanger. Men vi hadde
folkene våre med. Både tilhavs og tillands.
I Stavanger deltok Gerd Randi Fremstad, Unni Bakken, Gunnar
Espenes, Borger Mobråten og Arne J. Togstad i ledelsen av
jobben.
Vi ble invitert til åpningen av Friggfeltet. Stor og stilig
festivitas i Stavanger. I glitrende nærvær av selveste Kong
Olav. Vi fikk våre laurbær og var stolte som haner. Ordfører
Rasmus Skålholt ble invitert ut til Friggplattformen for å
bivåne de herlighetene som hans bygdebarn hadde bidratt så
sterkt til. Per Garberg fulgte ham ut.
|
Neste: Verkstedene |
|
