|
De første skrittene
Kontorplass fikk jeg i Norsk Polarnavigasjons miljø på Torget i
Trondheim. Der vanket og arbeidet folk som min tidligere
studiekamerat Ivar Ytreland. Og Einar Ianssen, kjent navn i
forhold til min familiegren i Trondheim. Videre SAS og verdens
polarnavigatør par excellence, Einar Sverre Pedersen og hans
bror Gunnar Sverre Pedersen. For ikke å snakke om unge Asbjørn
Sæbøe og ditto Signe og Harald Nordberg. Samt Arild Helgesen.
Jeg holdt til i Trondheim til ut på vinteren da vi fikk kontorer
hos Orkla Skogindustri i den såkalte ”Sponplaten”. Privat fikk
jeg en leilighet på Fannrem.
Og vi fikk ansatt gode lokale krefter. Arne J. Togstad, Ragnhild
og Helge Sletvold, Oddvar Gjerstad, Willy Sæther og Per Garberg.
Fra utsiden kom Fridthjov Guldberg, proff og solid.
Vigor var en kommandittselskapskonstruksjon. Det bød på visse
skattefordeler. Og var populært på den tiden. Eiere var den
store og landsdekkende elektrobedriften EGA med røtter i tyske
AEG, Ila og Lilleby Smelteverker, Norsk Vikingolje, Orkla,
Orpart, Setsaas og Storebrand. Altså en rekke solide og
anerkjente bedrifter. Med dyktige ledere som dannet et
profesjonelt og ressursrikt styre. Og som skulle bli en veldig
god støtte for selskapets administrasjon. Erik Solberg var
styreformann de første årene.
Orklas interesser i selskapet var åpenbar. Både gruvene i
Meldalen og smelteverksindustrien på Orkanger hadde et klart
behov for å suppleres av en mer fremtidsrettet industri.
Kapitalen var syv millioner kroner fordelt med en million på
hver. Med unntak av Setsaas som var inne med en halv million og
Orpart med halvannen million. Orpart var Einar Ianssens
konstruksjon og besto av en rekke trønderske bedrifter rundt
Midnor. I alt 20 – 30 bedrifter, om jeg ikke husker feil. Målt i
1974 kroner var ikke syv millioner lite.
Så langt jeg fikk meg fortalt var det gammelkonsulen, Harald
Setsaas, som var opphavet til navnet VIGOR. Det skulle stå for
Verkstedindustrigruppe Orkanger. Og det måtte det jo gjerne
gjøre. Hovedsaken var nå at Vigor var og er et kjempeflott navn
i seg selv. På norsk har det assosiasjoner til vigør, som i
følge Kunnskapsforlagets ordbok står for livskraft og styrke. Og
kommer av det latinske vigor som da også står for livskraft. I
min Apple PowerBook’s ordbok står vigor for, en, ”great physical
or mental strength and energy”, to, ”intensity or forcefulness
in the way something is done”, tre, ”the ability of plants and
animals to survive, grow and thrive” og fire, ”legal validity or
force”. Et unikt og usedvanlig sterkt navn. Erling Berg tegnet
den kjente logoen.
Når vi er inne på navn. På et gammelt kart fant jeg langt senere
navnet Grønøra på en del av den gamle elvedeltaet, eller øra som
det heter på midtnorsk. Jeg tipset ordføreren på den tiden,
Rasmus Skålholt, om navnet. Om mitt tips var årsaken skal jeg
ikke påstå, men navnet ble i alle fall Grønøra. Så goldt, grått
og ødslig som det nye industriområdet var, minnet det meg om
navngivingen på Grønland. Et navn som angivelig skulle gi
området et mer attraktivt skjær enn det egentlig hadde.
Like etter at jeg var kommet til Trøndelag hadde jeg en
opplevelse som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg ble
invitert til et møte på Orkanger i regi av Arbeidernes faglige
samorganisasjon. Og møtte for første gang i mitt allerede mer
enn tyveårige arbeidsliv både folk som var permitterte og
oppsagte. Og som var meget interesserte i hva dette nye
selskapet kunne by på. Om jeg klarte å inngyte de trauste
Orkdalsbyggene noe særlig håp og tillit er jeg dog ikke så
sikker på.
Mindre inntrykk på meg gjorde det at Ivar Løften, eier av
firmaet Stålkonstruksjoner i Trondheim, kjørte en betydelig
kampanje mot den nye konstruksjonen Vigor. Og mente at hans eget
firma ville kunne tilby mye større og mer profesjonelle
muligheter for Orkdal med produksjon av konstruksjoner for
smelteverksindustrien. Når jeg sier, mindre inntrykk, så skal
ikke det være til noen forkleinelse for Ivar Løften. Han var en
skikkelig gründer og fortjener et godt ettermæle.
Den første oppgaven i det nye selskapet var å forhandle frem en
avtale med Orkdal kommune om tomtekjøp. Orkdal kommune hadde
engasjert en aldeles spinn gal advokat. Han lanserte en
avtaleklausul som lød på at dersom virksomheten på området
skulle falle under et visst nivå så ville tomt og bygninger
tilfalle kommunen vederlagsfritt. Disse betingelsen var
selvfølgelig aldeles uakseptable. Vi ville jo ikke få en krone i
finansiering med et pant som hadde slike betingelser knyttet til
seg.
Erik Solberg ga rett og slett opp hele prosjektet og stilte sin
formannsplass i styret til disposisjon. Da det var gjort så han
litt bekymret på meg og lurte på hva de skulle gjøre med meg.
Men fikk tydeligvis en idé og mente at han nok skulle finne på
noe. Hva han hadde i tankene, har jeg aldri fått greie på.
Dette var en sen kveld. Neste dag tok jeg kontakt med Erik
Solberg og spurte om jeg kunne få lov til a ta opp
forhandlingene igjen. Det sa han meget nølende og tvilende ja
til. Samtidig fikk jeg strikte instruksjoner om ikke å binde
firmaet på noen måte.
For meg ble det å ta kontakt med ordfører Ingrid Sandvik og
kontorsjef Brattlie. Vi fikk til et spiselig opplegg. Avtalen
ble gjort. Og så var det på’an igjen.
Jeg fikk oppgaven med å få lånefinansiering på plass. Jeg hadde
aldri gjort noe slikt før. Vi hadde et totalt kapitalbehov på
vel 20 millioner kroner, hvorav egenkapitalen utgjorde en
tredjedel. Jeg ble rådet til å gå til Distriktenes
Utbygningsfond og Hypotekforeningen for Næringslivet. Det ble
nok en del runder før vi fikk det hele i havn, men det gjorde
vi.
Så skulle verkstedanlegget planlegges og bygges. Jeg trakk mange
veksler på mine gamle Kværnervenner. Både betalt og ubetalt. Men
passet alltid på å ikke la det bli altfor mye preget av de
aktiviteter Kværner drev på med. Vi skulle tross alt lage andre
ting enn det Kværner bedrev.
Sivilingeniør Asbjørn Myklebust ble engasjert som
bygningsteknisk konsulent. EGA som elektrokonsulent. Vi var
særdeles knepne på budsjettene. Vi visste at om krybben ble
skrapet så ville den forbli tom. Og vi holdt både budsjett og
tempo. Selv om vi ble avbrutt av at broen over det nye elveløpet
falt ned like etter at den var åpnet.
Kværner fikk bygge stålhallen vår. Den tunge cellespuntkaien ble
bygget av Selmer. Forøvrig bygget vi en skjærehall for stål. Og
garderober og kantine. Vi var ikke kommet lenger i den kalde
krigen enn at vi var pålagt å bygge tilfluktsrom. Det fikk huse
garderobene våre.
| Neste: Den store dugnaden |
|
