|
Nær døden
Jobb nummer to for Elf på Orkanger utviklet seg aldeles galt.
Som andre offshore-jobber var den befengt med endringer,
endringer og endringer opp og i mente. Men Elf nektet plent å
anerkjenne det, signere tilleggsordrer og betale. Etter hvert
kom uavklarte beløp opp i titalls millioner. Vi så for oss både
død og begravelse. Til slutt måtte vi tilkalle hjelp fra norske
myndigheter for å få Elf til forhandlingsbordet på en fornuftig
måte.
Jeg har vel aldri vært noen stor røyker. Men i vanskelige møter
hadde jeg et problem med å legge fra meg en røyk uten å tenne en
ny. Og endte gjerne opp med en dundrende hodepine som kunne ende
i oppkast og elendighet. I den vanskelige situasjonen vi nå
befant oss i måtte jeg rett og slett kutte røyken så lenge
floken ikke var løst. Prosessen kom til å vare i to måneder.
Til slutt hadde vi møter med en eller annen 13. og 14. desember
hos Elf i Stavanger med et nyoppnevnt Elf team. Det kom raskt
frem til at vi var i stand til å snakke med hverandre på en
konstruktiv måte. Og det lovet godt for at vi skulle løse saken.
Dette var tilsynelatende en stor og positiv opplevelse for Elf
teamet. Så der måtte ha versert ganske redselsfulle rykter om
vår umulighet. Det stemmer ellers med en populær intern historie
i Elf. Den gikk på at de ikke turde å sende julehilsen til meg i
frykt for å få tilbake et fett krav om tilleggsbetaling.
Vi ble imidlertid fort enig om at dette skulle vi klare å løse.
Én episode glemmer jeg dog aldri. De la frem en plan for hvordan
de ville at vi skulle organisere resten av jobben. Hvilke
funksjoner, hvilke personer og hvilken betaling. Jeg hadde noen
innvendinger om noe jeg mente var galt for begge parter. Da fikk
jeg en kontant tilbakemelding. ”Mr. Storvik. You may rest sure
that we shall pay you. But let us decide how.” Det ga meg en
lærepenge for resten av livet. La kunden gjøre det på sin måte.
Blant annet kom ikke vår kontraktsmann, Clive Sharp, med på
deres kart. Han var nok en rød klut for dem. Jeg tok hintet og
sendte ham hjem.
Vi forhandlet oss smertefritt frem til et beløp for det som
hadde passert. Og til metoder for å avregne det nær halve års
arbeide som sto igjen.
Og så sto det bare igjen et avgjørende møte med sjefen sjøl,
Monsieur Isoard, direktør for Elf Norge. Jeg ble faktisk ønsket
positivt lykke til av Elf teamet. Vårt møte skulle være et pas
de deux. Om det er det rette uttrykket. ”A dance or dance
sequence for two dancers” står det i min Mac ordbok.
Isoard hadde problem med det logiske. Og logikken er viktig for
en franskmann. Han sa vi har kommet fem til et beløp for det som
har passert. Men jeg har behov for å se fremover. Vite at jeg
får leveransene i ferdig og godkjent stand i mai neste år. Men
det har jo egentlig ikke noe med fortiden å gjøre. Jeg svarte at
jeg forstår det du sier og ditt behov. Mitt forslag er at du
holder tilbake en betydelig del av det beløpet vi er blitt enige
om for det vi har gjort, til leveringen er fullt ferdig og
godkjent og seiler fra Orkanger i rett tid. Ja, går det an, sa
han. Ja visst går det an, svarte jeg. Han var lykkelig og jeg
var lykkelig. Vi laget en kort avtale som vi signerte. Og alt
var fryd og gammen.
Den kvelden ble det nok en god middag og en god røyk. Men jeg
tok aldri opp regulær røyking igjen. Bare ved festlige
anledninger. Og nå er det full stopp. Jeg kompenserer gjerne med
rødvin.
Etter denne prosessen hadde jeg nok en høy stjerne hos Vigors
eiere. Men vi levde i en veldig nøktern tid. Med moderate
lønninger, ingen bonus, ingen opsjoner og ingen fallskjermer.
Jeg hadde en bra bil som jeg selvfølgelig måtte sette fra meg da
jeg sluttet. Jeg hadde fått kjøpe huset mitt for den samme
summen som Vigor betalte for det noe tidligere.
Jeg hadde også fri reiser uansett formål.
Til min femtiårsdag i 1980 fikk jeg av Vigor et skjønt sølvbeger
håndlaget fra Møller i Trondheim. Det har selvsagt en
hedersplass på mitt velbrukte skrivebord i Sandgata. Min
arbeidsbenk.
Lønnen for høy og lav var nøkterne i de dager. Det gjorde at vi
ikke hadde så vanskelig med å konkurrere. Vi sto oss også godt
fordi vi ikke var plaget med streiker og arbeidskonflikter. Vi
var til å stole på.
Men tilbake til det store oppgjøret med Elf. Jeg sa at alt var
fryd og gammen. Men der var nok fremdeles folk i Elf som var
sure. Spesielt en Kristiansunder som var stor direktør i Elf.
Han spredde mye gift. Jeg husker ikke navnet hans. Men det er i
orden. Det fortjener ikke noen plass i denne fine historien.
Mai kom og leveransen seilte ut til avtalt tid og fullt
godkjent. Jeg rakk akkurat å se lekteren på vei ut fjorden da
jeg kom fra OTC i Houston. En vakker maikveld. Jeg kan enda se
den. Det var et godt syn.
Bortsett fra at hver jobb som avsluttes krever at en ny er
påbegynt. Livet i offshore verkstedindustri er preget av disse
store kontraktene. Hvor gleden er enorm for hver jobb som blir
landet. Men uansett hvor store de er så spiser du dem opp og er
like sulten. Da er det om å gjøre at en ny er på plass. Det er
en stadig kamp for at det skal klaffe. Kontraktene er store. Du
jobber gjerne bare på en av gangen. Og får du det til å henge
sammen, er det full fart.
Får du det ikke til er det tomt. Sjelden noen mellomting. Enten
er det liv eller så er det en nær døden opplevelse.
|
Neste: Vigor-hus |
|
