|
Begynnelsen
De tre nevnte herrer som banket på døren min, var
Erik Solberg fra Ila og Lilleby Smelteverker. Per M. Røsæg fra Setsaas
og deres prosjektleder, unge Nesje. Det var vel Per som kontaktet meg.
Jeg var blitt kjent med rørbedriftene Setsaas og K. Lund gjennom
utviklingen av Mongstad Offsites prosjektet der de var våre
samarbeidspartnere i et vellykket prosjekt.
Herrene representerte flere bedrifter som hadde planer om å etablere en
offshorerettet verkstedvirksomhet på et industriområde som Orkdal
kommune holdt på å lage ved Orklas utløp. Og de var ute etter å
orientere seg om hva slik virksomhet innebar.
Jeg berettet ivrig og entusiastisk om moduler, dekk, understell og så
videre.
Kontakten var opprettet og dialogen fortsatte. Samlivsproblemer, rygg og
mageplager og tyngst på vektskålen, en etter hvert meget sjalu sjef,
gjorde at jeg var moden for nye jaktmarker. På en biltur hjem til
Lofoten la jeg turen innom Orkanger og ned til industriområdet som var
under utfylling. Jeg så områdets enorme muligheter og ble enda mer tent
på å være med på denne satsningen. Det meddelte jeg til mine nye
trønderske venner. Og fikk napp.
Jeg hadde vært i området en gang før. Som meget ung mann. Da reiste jeg
sammen med min tante Alvilde, onkel Kristen og søskenbarn Reidun med
dampskibet ”Orkla” til Thamshavn. Vi tok Thamshavnbanen derfra til
Svorkmo der vi ble hentet i en flott Buick fra rundt 1930 for å
tilbringe en helg på Groeggen i Hoston. Nesten Houston.
Einar Ianssen fikk jobben med å ansette meg. Forhandlingene gikk greitt.
Jeg ble den første ansatte i Vigor og direktør. Jeg må innrømme at jeg
var veldig fornøyd med tittelen. I det nøkterne og puritanske Kværner
hadde jeg tittelen assisterende overingeniør. Det rimet etter hvert lite
med de oppgavene og den kontaktflaten jeg hadde hatt i de siste årene.
Og med alle mine personlige eiendeler i min gule Volvo 242, CC 605140,
som Vigor hadde overtatt fra Kværner Engineering, ga jeg meg på vei til
Trondheim. Der fikk jeg en leilighet i en av blokkene på Valentinlyst.
En kuriositet var at vi fremdeles befant oss i telefonnødens tid. Selv
om det var mange år siden landsfader Einar Gerhardsen uttalte om bil og
telefonmangelen at ”Lykkelig er det folk som har så fornem en nød.” Jeg
hadde ikke sjangse til å få privattelefon. Jeg ble derfor utrustet med
et monstrum av en mobiltelefon. Som jeg både brukte i leiligheten og
slepte med meg hvor jeg gikk og sto. Siden den gang har jeg vært
mobilfrelst. Den tilgjengeligheten mobilen har gitt meg skal ha mye av
æren for kaprede oppdrag. Og så gir den meg en sinnets ro. For jeg vet
at folk kan få tak i meg om det er noe ekstra på ferde.
Jeg kan ellers ikke dy meg for å berette mer fra denne
telefonknapphetens tid. I en jobb vi senere fikk for Elf Aquitaine var
vi kontraktsforpliktet til å skaffe et antall telefonlinjer.
Telegrafverket i Trondheim hadde ingen sans for dette og sa at vi måtte
ikke inngå slike kontrakter. Det hjalp da jeg kontaktet direktøren,
Sverre Solberg. Han var fra Kabelvåg som meg selv. Han var til og med
sønn av den damen som var jordmor i Kabelvåg da jeg kom til verden. Nå
fikk han være jordmor for de kommunikasjonene vi hadde kommet i skade
for å love Elf Aquitaine.
| Neste: De
første skrittene |
|
