|
Menneskene
Hvordan sto det så til med de mellommenneskelige forholdene i
vår raskt voksende og særdeles internasjonale virksomhet?
Vi startet med et særdeles godt forhold til klubb og
fagbevegelse. Sjefen for Trondheimsdistriktet het Sylte, om jeg
ikke husker feil. Han var veldig fornøyd. Han tok meg til og med
til Oslo for å etablere et forhold til selveste Lars Skytøen.
Fagforeningskjempen den gang. Nettopp med den begrunnelsen at
jeg hadde vist særdeles stor interesse og sans for å samarbeide
med fagbevegelsen.
Menneske og menneske i mellom hadde vi veldig gode forhold. Vi
bygget opp en stab som lojalt og dyktig og sammensveiset og
prestisjeløst bare hadde bedriftens beste for øye.
Hverdagen ble voldsomt preget av at vi var en sammensatt gjeng
av nordmenn, franskmenn, engelskmenn og finner. Blant de franske
var også mange fra Nord Afrika. Det satte spesielt preg på en
påskefeiring jeg aldri skal glemme. Arne Togstad fikk i oppdrag
å skaffe åtte saueskrotter. Helst ville de slakte dem selv. På
sin måte. Akkurat det gikk ikke. Men fåreskrotter ble det. Så
laget de gode gutta åtte griller i en såkalt Fold Away hall som
vi hadde. Og helstekte alle skrottene der. Og så ble det en
uforglemmelig påskefest med grillet fårekjøtt og rødvin på hele
gjengen. Tilfeldighetene vil at akkurat disse ordene blir
skrevet ned på første påskedag i 2004. Noe som gir minnet en
ekstra spiss.
Ellers så var det nettopp maten og franskmennene som var og ble
et stort problem. Vi nordmenn klarte jo ikke overhode å
tilfredsstille franskmennenes forventninger til mat og drikke.
Når det gjaldt det siste fikk vi heller ikke stor hjelp fra
bygdas lensmann som mente at vi kunne servere vin i vår private
kantine. Når vi fortalte at kantinen egentlig var åpen for alle
fikk selvfølgelig pipen en annen lyd. Men franskmennenes
mistanke om at vi lurte dem var jo vakt.
Den vanskeligste episoden fikk vi da en av våre franske gutter
ble så misfornøyd med vår kokks tilberedning av artisjokker at
han gikk inn på kjøkkenet og slengte hele tallerkenen over en
komfyrtopp.
De gode Orkdøler var vant til at all mat skulle behandles med
respekt. Og mente at dette gikk langt over streken. De forlangte
at gutten sporenstreks skulle sendes hjem. Dit han kom fra.
Ellers ville de gå til sit down streik. Franskmennene på sin
side truet med det samme dersom gutten ble sendt hjem. En ganske
uløselig floke. Det ble styresak. Og det ble mediesak. Unge Kari
Werner Øfsti i NRK fikk brynet fransken sin og det var ikke måte
på styr.
Og Kåre fikk bruk for alle sine påståtte diplomatiske evner.
Etter et par dager fikk vi løst saken. Gutten skulle få seg en
måneds ferie og ellers bli den første til å bli demobilisert når
jobben nærmet seg slutten.
Matspørsmålet ble senere løst ved at kantinedriften ble overlatt
til et franskeiet cateringselskap.
Når en slik sak utløste så mye temperament så hadde det dypere
årsaker. Franskmennene var våre partnere. Men de var teknisk
overlegne. Og gjerne litt arrogante. Våre norske gutter og
jenter følte seg derfor ofte tråkket på.
Trøsten var at når den første jobben var gjort så skulle de ut.
Arbeidsfelleskapet med Spie Batignolles gjaldt bare for den ene
jobben. Hadde vi hatt et selskap sammen så ville det sikkert
røket. Men når den første jobben gikk mot en ende. Og var
vellykket på alle måter. Så snudde stemningen seg i positiv
retning. Og vi gikk i gang med et nytt prosjekt. Med en ny
avtale. Vi hadde vel i alt syv forskjellige såkalte Joint
Venture avtaler. Denne måten å arbeide på var smart. Vi unngikk
kjedelige og låste ekteskap. Vi hadde frihet. Og kunne jobbe
sammen når det var lurt. Og det var spesielt lurt i forhold til
prosjekter for Elf Aquitaine. For Spie Batignolles hadde
særdeles tette forbindelser med dette selskapet. Detaljer om
dette har jeg heldigvis aldri kunnet. Men om jeg hadde så ville
de neppe blitt nedtegnet i denne historien.
Mine største problemer med de franske gikk en tid på hvem som
skulle håndtere kontrakts- og oppgjørsspørsmål med kunden. Vi
hadde enorme endringer, men Spie Batignolles insisterte på at
økonomiske forhold skulle håndteres av dem i Paris. Det gikk
bare ikke. For det første var ikke organiseringen slik fra
Friggprosjektets side. Og for det andre løftet ikke Spie en
finger for å løse sakene. Jeg tror aldri jeg har kranglet så
høyrøstet i hele mitt liv.
Vi hadde en dyktig kontraktsmann i Orkanger. Clive Sharp, som
jeg hadde brukt i Kværner. Og måtte etter hvert ta saken i egne
hender. Det fungerte veldig bra. Tilleggsordrene ble signert som
hakka møkk og pengene strømmet inn. Alle var fornøyd og fred og
ro ble gjenopprettet.
Blant de franske var det en person som ble alles yndling. Jeg
mener at han het noe sånt som Aanjesen. Navnet kom fra Belgia.
Men han gikk under kjælenavnet ColarGol. Det sier vel noe om
”shapen” hans. En rund og trivelig kar. Han var suverén
kranfører på den store American Hoist kranen som Spie
Batignolles kom med. Han stelte ikke bare godt med sine
medmennesker, men også med den røsslige kranen som hadde en
kapasitet på 600 tonn. Han hadde til og med potteplanter i
førerhuset. Og når han hadde vanskelige og kritiske løft stoppet
han gjerne opp litt og gikk ut og hentet vann og vannet plantene
sine før han fortsatte.
Som sagt var det gnisninger, friksjoner og frustrasjoner. Men
det var nok en av de mange positive lærdommer og erfaringer at
mange lærte seg å håndtere forskjellige kulturer og
nasjonaliteter. Og jobbe sammen og oppnå felles resultater.
Og det ble etablert mange livsvarige vennskap på tvers av
landegrensene.
Etter hvert kom det nye koster både i klubbapparatet og i
distriktet. Og vi fikk veldig vanskelige og sure forhold. Det
kan godt være at det var ting å utsette på arbeidsmiljøforhold
ved bedriften. Men vi fikk folk og forhold vi ikke hadde
fortjent. Og hvis mål og hensikter og virkemidler vi virkelig
måtte sette spørsmålstegn ved. Selv distriktsledelsen var enig i
at der var folk i tillitsmannsapparatet som måtte bort. Vi fikk
imidlertid dårlige råd fra NHO. Om å sette hardt mot hardt. Og
de var vi dumme nok til å følge. Dermed fikk vi hele
fagbevegelsen mot oss. Og et rent helvete som forsuret
tilværelsen og utviklingsforholdene i bedriften i lange tider.
| Neste: Kunderepresentanter
|
|
