Utskipning
Forberedelser
To naturskapte faktorer var avgjørende for dato og
tidspunkt for en utskipning; tidevannet og vind. Forberedelsene startet
som regel en uke før utskipningen skulle foregå. Det ble utarbeidet en
svært detaljert plan for hver utskipning , teknisk utstyr ble
kontrollert og satt på plass, mannskap og utstyr for å posisjonere og
justere lekter ble trimmet, sikkerhetsrutiner for personell og materiell
ble evaluert og justert, nøkkelpersonell ble informert og trimmet, og
evt. belastnings-/styrkeberegninger ble foretatt. Tre dager før
utskipningsdato, ble det opprettet kontinuerlig kontakt med
værvarslingsstasjonen på Ørlandet. Max vindstyrke ble satt til 10 m/sek.
(frisk bris) Bespisning for personell måtte ordnes.
En modul med en vekt og størrelse som tidligere er
omtalt har fire laste/-bærepunkter. Avhengig av modulens vekt og for å
spre vekten mest mulig, ble et varierende antall såkalte ”panserruller
plassert mellom laste/-bærepunktene og sliskebanen. Denne
”kjøredoningen” kunne for de tyngste modulene bli nesten en meter høy.
Oppløftingen, som foregikk med 200 tonns
hydrauliske jekker, kunne være en møysommelig prosess da en ikke av
sikkerhetshensyn kunne løfte mer enn ca 5 cm i gangen.
Et hydraulisk skyve/-trekkeutstyr (to enheter) med
slaglengde 2 meter, konstruert av en av Vigors ingeniører, ble så
tilkoblet modulen. Modulen ble som regel flyttet fram på kaikanten og
sikret der dagen før utskipning. En siste gjennomgang av timeplanen og
oppgavene for de direkte involverte. Nå måtte alt være klart.
Utlasting
En time før selve utskipningen skulle starte, ble
to leddbjelker koblet til i mellom sliskebanen på land og den på
lekteren. Disse var nødvendige for å oppta bevegelsene mellom sjø og
land.
Utlastingen startet alltid noen få minutter før
lavvann. Dette for å utnytte det naturlige løftet når tidevannet snudde.
På signal fra load out-lederen ble modulen satt i bevegelse. Lekteren,
som på forhand hadde tatt inn mye ballastvann, begynte nå å pumpe ut
vann etter hvert som modulen beveget seg utover. Ingen av de direkte
involverte kunne nå forlate sin oppgave før load out-lederen sa i fra.
En mann hadde som oppgave å gå rundt å servere mat og drikke til de som
ikke kunne gå ifra. Load out-lederen passet hele tiden på at sliskebanen
om bord i lekteren hadde litt stigning. Avhengig av modulvekt,
pumpekapasitet og stigning på tidevannet, ble det ofte nødvendig å
stoppe for å få rett trimm (stigning) på lekteren. Så snart de bakre
panserrullene passerte leddbjelken, ble disse frakoblet. Det var alltid
knyttet stor spenning til denne operasjonen. Dersom leddbjelkene ikke
ble fjernet før tidevannet steg for mye, kunne det oppstå problemer. Et
kriseteam med skjærbrennere sto alltid parat. Så snart modulen var
kommet i riktig posisjon på lekteren, startet den møysommelige
nedjekkingen. Den siste operasjonen var å sikre modulen til lekterdekket
med kraftige stålprofiler. Dette arbeidet ble underlagt samme strenge
kontroll, utført av Det Norske Veritas, som selve byggingen. Avhengig av
om det skulle lastes ut mer på samme lekter, ble lekteren gjort sjøklar
eller forhalet i venteposisjon. Det kunne også hende at lekteren ble
liggende i lang tid i påvente av akseptabelt vær.
De fleste løftet nok blikket med stolthet når modulen sakte beveget seg
ut Orkdalsfjorden. Det lå tross alt mange gode faglige og høyt
kvalifiserte arbeidstak i en slik stålkoloss.
| Neste: Sikkerhet |
|
