Kirketanken vokser frem
 Orkedalsøren fikk egen kirke i 1892 takket være
menighetens giverglede.
Da den lille kirken på Orkanger i 1892, nærmere bestemt 28. april, kunne
vies, hadde det på forhånd vært utkjempet en lang og hard kamp av de
menn som hadde gått i spissen for å reise en kirke på Orkedalsøren.
Før 1890-årene hadde dalen og Øra hatt sognekirken på Fannrem å søke
til, og det hadde vært nok. Men på denne tiden gjorde det seg gjeldende
en økning i folketallet nede på Orkedalsøren ettersom M. Thams & Co
reiste en større treindustri der. Denne ”folkevandring” nedover dalen
bevirket at ønsket om egen kirke på stedet gjorde seg sterkere og
sterkere gjeldende i tiden som kom. Det er ikke noe som tyder på at
ønsket og senere kravet om egen kirke på Øra bunnet i noen kristen
vekkelse blant folket, for det kristelige liv i dalen lå langt nede i
1880-90-årene.
Det kan vel også sies at tanken om kirkebygg på Orkedalsøren fikk mer
realitet over seg ved det faktum at på denne tiden hadde man nettopp
gått i gang med riving av den gamle Grøtte kirke på Fannrem for å
begynne reisingen av ny hovedkirke i sognet.
Det var Orkedalsørens Arbeiderforening som i 1885 tok spørsmålet om egen
kirke på Øra opp, og fra nå av ble det i mange år fremover utkjempet en
”løyvestrid” som skulle sette store krav til tålmodighet og pågangsmot
hos de herrer som etter hvert engasjerte seg i kirkespørsmålet. Den
største bøygen var unektelig kommunen som gjorde alle slags krumspring
for å unndra seg sin moralske plikt til å støtte opp om kirkebygget, ut
fra den begrunnelse at den ikke hadde økonomi god nok til å yte tilskudd
til en lokal kirke på Øra og samtidig betale sin del av restaureringen
ved hovedkirken på Fannrem. Det grunnfond som ble dannet ved gaver og
listeinnsamlinger, vitner om at det virkelig var til stede et inderlig
ønske som eget kirkebygg, og der synes som om befolkningen har stått
samlet om denne saken.
Byggekomite
Som byggekomite virket disse menn i den første
tiden: Lærer Wormdal, byggmester Kufås, Snekker Ludvig Hoff,
overrettssakfører Rambech og arkitekt Thams.Det var disse mennene som for alvor begynte å utarbeide planene om den
kirken som i dag står på den lille forhøyningen ved en av Orkangers
travleste gater
som i mange år var gjennomfartsvei gjennom dalføret. Kirkekomiteen har
hatt mange vanskeligheter å stri med, og det synes i beretninger fra
dette arbeidet som om komiteen også innenfor sin egen krets hadde
meningsmotsetninger å kjempe med. Våren 1890 forelå tegninger, man hadde
fått tomt av Richter på Hov, og anbud var innhentet. Når det gjaldt
eiendommsforholdet, skulle det løses ved at det ble utstedt aksjer
lydende på ihendehaveren. På denne måten ble kirken tilhørende de som
hadde gitt midlene til reisingen av den.
Strid med kommunen
Det ble tidlig innledet forhandlinger med Orkdal kommune. Til å begynne
med spilte man på de strenger at Øra-folket sårt trengte til en kirke
fordi de fleste som bodde nede på Orkedalsøren var eiendomsløse personer
som ikke var i besittelse av hest. Derfor måtte de leie seg skyss hvis
de skulle opp til Fannrem på kirkebesøk. Dette førte med seg at det
kunne gå år mellom en ør-bygg hørte en preken.
Men uansett hvilket argument som ble lagt frem for kommunestyret, vendte
dette det døve øret til, og forhandlingene ble resultatløse. Det
underlige var imidlertid at jo større vanskeligheter kirkekomiteen
støtte på hos de folkevalgte, jo bedre medvind hadde de hos stedets
befolkning som helt og fullt gikk inn for tanken om eget kirkebygg. Det
ble arbeidet iherdig av de menn som satt i spissen for byggingen, og det
underlige skjedde at kirken en dag sto ferdig uten at kommunen hadde
løftet en finger. Men meget stod igjen. Komiteen hadde ikke greidd å
dekke alle utgifter med byggingen, og dessuten manglet både inventar og
kirkegård, og man hadde ingen garanti for at noen påtok seg
vedlikeholdet av kirken.
Da kom det et moment inn i bildet som uten tvil har ført til at kommunen
omsider overtok kirken. Rivingen av Orkdal hovedkirke var kommet i gang
, og man så i øynene at sognet i lang tid ville bli stående uten kirke
dersom ikke forholdene ved den nybygde kirken på Øra kunne ordnes.
Sogneprest Skauge gjorde henvendelse til kommunestyret og ga uttrykk for
et dypt vemod over at sognebarna ikke skulle ha noen kirke å søke til på
uviss tid.
Den 8 juli 1891 overtok så herredstyret Ørakirken
på disse betingelser:
1. Kirken med inventar blir kommunens eiendom.
2. Kirken får gudstjeneste hver 3 søndag
3. Den residerende kapellan blir fremdeles boende
i nærheten av Moe
kirke.
4. Vei og grunn blir kommunalt eie.
1|2|3|
|
