Å glemme sine forfedre er å være en bekk uten kilde, et tre uten rot.

ORKANGER.INFO
Arbeiderungdomslaget
Aviser
Bankvesenet
Eldre historie
Fagforeninger
Feskarøra
Foreninger og lag
Gater og veier
Gjengvirksomhet
Gårder
Handel håndverk/
små industri
Havna
Helsevesen
Humor i gamle dager
Idrett
Industri
Informanter
Kirken
Kommunikasjon
Kommunen
Krig og fred
Kultur
Offentlig virksomhet
Skole
Songli Forsøksgård
ADMINISTRATIV DEL
Styringsgruppen
Hjemmesider
Intervjuer
Registrering
Video- og lyd gruppe
Vedtekter
Kontakt oss
 

Kirken


Orkanger  Aktivum
Salvesen & Thams's Comm. as
Danske Bank
OTI
exigo
Orkdal Energi


 

Orkanger kirke
Avisartikkel av Ragnhild Isdal

Side 1

Skrevet av Ragnhild Isdal.
Offentlig i Adresseavisa 26. mai 1965.

Kirketanken vokser frem

Orkedalsøren fikk egen kirke i 1892 takket være menighetens giverglede.

Da den lille kirken på Orkanger i 1892, nærmere bestemt 28. april, kunne vies, hadde det på forhånd vært utkjempet en lang og hard kamp av de menn som hadde gått i spissen for å reise en kirke på Orkedalsøren.

Før 1890-årene hadde dalen og Øra hatt sognekirken på Fannrem å søke til, og det hadde vært nok. Men på denne tiden gjorde det seg gjeldende en økning i folketallet nede på Orkedalsøren ettersom M. Thams & Co reiste en større treindustri der. Denne ”folkevandring” nedover dalen bevirket at ønsket om egen kirke på stedet gjorde seg sterkere og sterkere gjeldende i tiden som kom. Det er ikke noe som tyder på at ønsket og senere kravet om egen kirke på Øra bunnet i noen kristen vekkelse blant folket, for det kristelige liv i dalen lå langt nede i 1880-90-årene.

Det kan vel også sies at tanken om kirkebygg på Orkedalsøren fikk mer realitet over seg ved det faktum at på denne tiden hadde man nettopp gått i gang med riving av den gamle Grøtte kirke på Fannrem for å begynne reisingen av ny hovedkirke i sognet.

Det var Orkedalsørens Arbeiderforening som i 1885 tok spørsmålet om egen kirke på Øra opp, og fra nå av ble det i mange år fremover utkjempet en ”løyvestrid” som skulle sette store krav til tålmodighet og pågangsmot hos de herrer som etter hvert engasjerte seg i kirkespørsmålet. Den største bøygen var unektelig kommunen som gjorde alle slags krumspring for å unndra seg sin moralske plikt til å støtte opp om kirkebygget, ut fra den begrunnelse at den ikke hadde økonomi god nok til å yte tilskudd til en lokal kirke på Øra og samtidig betale sin del av restaureringen ved hovedkirken på Fannrem. Det grunnfond som ble dannet ved gaver og listeinnsamlinger, vitner om at det virkelig var til stede et inderlig ønske som eget kirkebygg, og der synes som om befolkningen har stått samlet om denne saken.

Byggekomite

Som byggekomite virket disse menn i den første tiden: Lærer Wormdal, byggmester Kufås, Snekker Ludvig Hoff, overrettssakfører Rambech og arkitekt Thams.Det var disse mennene som for alvor begynte å utarbeide planene om den kirken som i dag står på den lille forhøyningen ved en av Orkangers travleste gater som i mange år var gjennomfartsvei gjennom dalføret. Kirkekomiteen har hatt mange vanskeligheter å stri med, og det synes i beretninger fra dette arbeidet som om komiteen også innenfor sin egen krets hadde meningsmotsetninger å kjempe med. Våren 1890 forelå tegninger, man hadde fått tomt av Richter på Hov, og anbud var innhentet. Når det gjaldt eiendommsforholdet, skulle det løses ved at det ble utstedt aksjer lydende på ihendehaveren. På denne måten ble kirken tilhørende de som hadde gitt midlene til reisingen av den.

Strid med kommunen

Det ble tidlig innledet forhandlinger med Orkdal kommune. Til å begynne med spilte man på de strenger at Øra-folket sårt trengte til en kirke fordi de fleste som bodde nede på Orkedalsøren var eiendomsløse personer som ikke var i besittelse av hest. Derfor måtte de leie seg skyss hvis de skulle opp til Fannrem på kirkebesøk. Dette førte med seg at det kunne gå år mellom en ør-bygg hørte en preken.

Men uansett hvilket argument som ble lagt frem for kommunestyret, vendte dette det døve øret til, og forhandlingene ble resultatløse. Det underlige var imidlertid at jo større vanskeligheter kirkekomiteen støtte på hos de folkevalgte, jo bedre medvind hadde de hos stedets befolkning som helt og fullt gikk inn for tanken om eget kirkebygg. Det ble arbeidet iherdig av de menn som satt i spissen for byggingen, og det underlige skjedde at kirken en dag sto ferdig uten at kommunen hadde løftet en finger. Men meget stod igjen. Komiteen hadde ikke greidd å dekke alle utgifter med byggingen, og dessuten manglet både inventar og kirkegård, og man hadde ingen garanti for at noen påtok seg vedlikeholdet av kirken.

Da kom det et moment inn i bildet som uten tvil har ført til at kommunen omsider overtok kirken. Rivingen av Orkdal hovedkirke var kommet i gang , og man så i øynene at sognet i lang tid ville bli stående uten kirke dersom ikke forholdene ved den nybygde kirken på Øra kunne ordnes. Sogneprest Skauge gjorde henvendelse til kommunestyret og ga uttrykk for et dypt vemod over at sognebarna ikke skulle ha noen kirke å søke til på uviss tid.

Den 8 juli 1891 overtok så herredstyret Ørakirken på disse betingelser:

1. Kirken med inventar blir kommunens eiendom.
2. Kirken får gudstjeneste hver 3 søndag
3. Den residerende kapellan blir fremdeles boende
    i nærheten av Moe kirke.
4. Vei og grunn blir kommunalt eie.

1|2|3|

 

 

 

 

 

Foto over Orkanger: Inge Eriksen

Webmaster:Pål Ove Lilleberg  og Bjørn Skagen