|
Jeg innledet min tale med å lese hvert enkelt
navn på bautaen og ga en kort orientering om hvordan, når og hvor de
omkom, samt det lille jeg visste om deres tid på Orkanger.
Vi står ved minnesmerket over 14 mennesker, gutter,
menn i sine beste år. Og alle vi som står her har et forhold til dem.
Mye fordi de fleste av dem vokste opp sammen med oss, i hvert fall
sammen med våre foreldre, og de var nær oss i dagliglivet i alvor og
leik i de gatene vi fortsatt går i dag. Men aller mest har vi et forhold
til dem fordi de betalte store aksjer i vår egen fremtid – din og min –
og de betalte den høyeste pris – sine egne liv.
De fleste av dem var allerede på plass på krigsarenaen, dog kanskje uten
selv å vite det, mens skjebnenatten mellom 8.og 9.april 1940 senket seg
over oss som her hjemme sov de troskyldiges søvn. For vi ble tatt på
senga.
De som var på havet, om bord på sine skip i tjeneste for sin
sjøfartsnasjon Norge, hadde nok etter hvert en anelse om hva som var i
ferd med å skje, men heller ikke de hadde forutsetning for å forstå at
de var låst inne i ei klemme som hvert øyeblikk ville kunne føre til en
snarlig død og brutal død.
Hva tenkte de alle sammen da de stod foran sin skjebne – sjøfolkene,
guttene om bord i fly, og de som bestemte seg for å sette kreftene inn
på å slå til mot fienden her på norsk jord ved å sabotere dens
virksomheter, for eksempel her ved Thamshamn ?
Hvilke visjoner hadde de ? Hva tenkte de om sin egen fremtid? Eller
hadde de kanskje bare fedrelandet i tankene ?
Dette får vi aldri svar på ! Men det at vi ikke vet og aldri får vite
skal ikke være vårt alibi for å legalt å kunne fortrenge det som skjedde
selv om sorgen og vemodet er tungt å bære.
Navnene på bautaen skal være en vekker, et fyrtårn for oss og for
kommende generasjoner som gjennom deres dåd fikk leve videre. Det er nok
for oss å vite at de bidro med sine liv slik at alle de som har stått
her på denne plassen 17.mai gjennom de siste snart 60 år fikk muligheten
til å realisere sine drømmer og visjoner. Og det gjelder også oss som
står her i dag, du og jeg. Og vi skylder å takke dem og hedre dem.
Derfor samles vi også denne 17.mai.
Bautaen står her hver dag, året gjennom. På dette vakre stedet, og på en
ikke helt tilfeldig valgt plass i sentrum av det som var deres
lokalmiljø, har vi anledning til å stoppe opp i ettertanke og stillhet
og minnes dem.
Vi ser nok ikke steinen hver dag i vår travelhet og høye støyfaktor, og
tankene kretser så visst ikke omkring disse 14 navnene.
Men takk og lov for at vi fremdeles, nesten 60 år i ettertid, samles
også på denne 17.maidagen, slik vi har gjort det helt inn i tredje
generasjon.
Bautaen stiller i sin tause verdighet krav til oss : Krav om ettertanke,
refleksjon, takknemlighet og ærbødighet. 9.april 1940, da vår uskyld ble
tilsmusset og frarøvet oss, er historie.
Men vi har fått nye datoer risset inn i hukommelsen siden, og jeg nevner
11.september i 2001. Riktignok ikke utelukkende en Norges-dato, men en
verdensdato.
Hvordan skulle vi i mai-dagene 1945 kunne tro at verdenshistorien skulle
fylles opp av nye datoer, hvor nye menneskegrupper og enkeltindivider
utslettes i nye kriger og i terrorvirksomhet, som er kommet til.
Ondskapen har så visst ikke fått sitt dødsstøt ved at våre gutter på
denne bautaen sammen med utallige millioner andre ble ofret på
kamparenaene. Våre 14 falne var blant disse. De satset på en bedre
verden.
Denne bautaen og disse navnene kan dessverre ikke forhindre at all den
råskap og brutalitet vi til daglig ser synes å akselerere i omfang og
tempo.
Men nå er det vi som skal stå kollektivt med den øvrige verdens
befolkning om å investere i en fred, og vi skylder våre falne å
videreføre deres kamp. Andre verdenskrig ga oss i ettertid en del
viktige redskaper for å kunne føre denne kampen. Vi fikk FN i 1946,
Menneskerettserklæringen i 1948, og Genevekonvensjonene fikk sitt fjerde
og foreløpig siste ledd i 1949,konvensjoner som i krig skal beskytte og
verne soldater på land, til sjøs og i luften, krigsfanger og
sivilbefolkningen.
Denne bautaen har Gjennom dette en en kraftig symbolverdi her den står
vakkert plassert.
Den har sterke utfordringer til oss og til våre holdninger : til vår
etikk og moral, til vår følelser og den har en eksplosiv kraft i nettopp
denne symbolverdien.
Derfor , kjære alle dere, la utfordringen , gjennom vårt vemod, vår
takknemlighet og vår ærbødighet for menneskene bak de 14 navnene gjøre
oss i stand til, på den arenaen som er naturlig for den enkelte av oss å
fortsette deres kamp mot krig, overgrep vold, rasisme og terror bli
kampen for freden og menneskeverdet !
Her leste jeg til slutt Nordahl Griegs dikt Til Ungdommen
og bekranset bautaen.
|
