|
Gjølme bru over Orkla i Rømmesmoan på Orkanger, noe
avglemt og rusten, kan se lysere dager i møte. Brua
skal restaureres for kommunale midler, velforeninger
skal gi omgivelsene et ansiktsløft, Orkangerdagene
som har brua som logo, planlegger å legge et
arrangement ved brua under Orkangerdagene 2007. Det
bør den 72-årige brua være bekjent av. Et
tilbakeblikk kan være på sin plass.
Åpnet 1935
Lørdag 10.februar 1935 ble Gjølmebrua offisielt åpnet
”for all slags trafikk” som det het i i avisa
Sør.-Trøndelag. Det gjaldt også ei tid regulær
rutetrafikk med en spesialbygget buss. -
I alle fall, mange hundre år med ferjetrafikk over
Orkla fra Rømmesmoan til Gjølmesida og Råbygda var
så absolutt ”en saga blott”.
Bruforbindelsen omfattet i tillegg til ei hengbru (kabelbru)
58m lang over Orkla med bæreevne maks. 5 tonn, - ei
32m lang trebru over ei kjele, dessuten 300m ny
veiforbindelse.
Initiativet og byggingen
Initiativet til bruanlegget etter år med ørkesløse
forslag og planer skjedde i rent privat regi av
verkstedeier Ingvald Fergestad som søkte samarbeid
med ingeniør Fredrik Hagerup Jenssen. ”Uten disse to
menns innsats ville det ikke ha blitt noen bru,”
ifølge redaksjonell artikkel i Sør.-Tr. 10.febr.
1935. Fergestad ledet innsamlingen av private bidrag
på 6000 kr som åpnet for bidrag fra hver av
kommunene Orkdal og Orkanger på 5000 kr og 1000 kr
fra Geitastrand kommune. Salvesen og Thams
Communikasjonsselskap ga 5000 kr, Orkla Grube
Aktiebolag skaffet kablene som brua fortsatt henger
i. De tre kommunene søkte fylket om de resterende
3000 kr av totalkostnaden på 25000 kr. Jenssen
utarbeidet tegningene og hadde tilsyn med arbeidet,
Fergestad virket som arbeidsformann unntagen ved
strekning av kablene og arbeidet med de svære
jernbjelkene. Der var Adolf Skinstad sen.formannen.
A/S Jenbetong utførte alt arbeidet med peling av
vestre brukar med 10 m lange peler og med støyping
av begge brukarene og tårnene
Salvesen og Thams og Rømme sameie ga gratis veigrunn
til det nye veistykket. På det meste var 23
arbeidere beskjeftiget med veiarbeidet til rundt 50
øre timen. Etter storflommen i 1934 som bl,a. tok
Svorkmobrua, sank vannstanden relativt fort, og lav
vannstand med godt vær utover sommeren lettet
arbeidet betraktelig.
Isgang i elva - 1935
Året etter, den 24.januar i 1935, et par uker før
åpningsdagen, ble brua satt på sin kanskje
alvorligste prøve. Det var isgang i elva, svære
ismasser tårnet seg opp mot vestre brukar fra ei
isfor som hadde stanset 50m nedenfor hovedbrua, i
Fergmannshølen. Et forsøk her på å sprenge opp isen
mislyktes. Brukaret holdt, kjelbrua som var mindre
truet av isen, fikk knekket noen peler. Veigrunnen,
som elvevatnet fosset over, holdt seg bra.
Ny badeattraksjon
Det populære bademiljøet på elveørene i Moan fikk en
ekstra attraksjon med stuping og hopping fra
brukarene på Brua. Showmann her var ”Gullik” som fra
høgt på kabelen hoppa ut og lot seg drive med et
bein over vassflata nedover elva.
Krigen
Under den tyske okkupasjonen 1940-45 gikk det både
tysk vakt og norsk sivil borgervakt på brua. Det
forhindret ikke sabotører fra Kompani Linge ved
spesielle anledninger å krysse brua. En av de tyske
vaktsoldatene falt i elva fra en treplatting
opphengt under brua og druknet. Om det skjedde i
forbindelse med kontroll eller fjerning av
sprengstoff etter underminering av brua, vites ikke.
Soldaten ble begravd under militær honnør ved brua,
og soldatgraven med lavt bjørkestakitt og trekors
med påhengt stålhjelm var et meget synbart skue
inntil soldaten ble flyttet til krigskirkegården i
Trondheim utpå sommeren.
Etter den tyske kapitulasjonen i Norge 8. mai 1945
overtok en gruppe fra de lokale heimestyrkene
vaktholdet på Gjølmebrua. Mens den tyske vaktstyrken
på brua våren 1940 holdt til i klubbhuset på
fotballbanen, ble Orkangerguttene væpnet med det
gamle norske armegeværet i sine fire timers vakt,
innkvartert og vel sørget for i heimen til familien
Olsvik i Moan.
Staus
Som tiden gikk etter krigen med Bårdhaugbru og
Vigorbru som har overtatt både biltrafikk og mye
annen trafikk over elva, har Gjølmebrua mistet
status, navnet stort sett uteglemt. Omtalen har
blitt noe nedsettende, ”hengbrua uti Moan”. Med
restaurering av brua og vitalisering av omgivelsene
vil vel brua med sin karakteriske konstruksjon med
de to tårnene atter komme til heder og verdighet, og
ikke bare være motiv for malerkunst og logo for
aktive Orkanger Aktivum.
Artikkelen er skrevet av Olav Gravråk, Orkanger
historie.
Kildestoffet er utelukkende fra avisa Sør-Trøndelag
med personlige erindringer fra fjerne år.
|
