Industri

Strandheim Brug

| Leder | Gunerius Johnsen forteller |

Gunerius Johnsen forteller

Men det har vi gjort før også, sier Gunerius Johansen, som nå har kastet anker for godt på høyfjellshotell – unnskyld aldersheimen på Orkanger, der det er så vakkert og hyggelig at en besøkende nesten ikke får seg til å gå igjen. Og Gunerius Johansen sitter i en høyrygget lenestol som i et høysete og har vikingprofil og tre lange tokter bak seg i ungdommens år.

Ministeren var ingen smågutt, nei. Et halvhundre år før vi fikk boligdirektoratet og typetegninger, dårlige ferdighus, Selvåg og kommunale boligbygg på Orkanger, så eksporterte ”Thamsen” de fineste ferdighus fra stedet.

Orkangerfirmaets trevillaer ble brukt av belgiere, franskmenn, spanjere, argentinere, afrikanere, ja helt ned i India bodde folk i ferdighusene til ”Thamsen”.

Gunnerius er 85 år, men retter seg i stolen som en ungdom, frisk og minnes med glade glimt i øynene den tiden da han var ministerens mann i Frankrike i den tredje republikks tid.

Det var i 1889 Thams sendte ferdighus og folk fra bedriften til Paris. Vi satte opp kontoret til Eifeltårnet som da var under bygging. Det var fin tid i Frankrike den gangen, sier Johansen. Alt var billig og livet var lett, og mangt opplevde jeg i de seks månedene arbeidet sto på.
Så ble det jevnt arbeid på Orkanger til 1900. Da kom ministeren og sa: ”Du får ta deg en tur til Paris igjen, du Johansen.”

”Vet ikke det ” sa jeg ”Er blitt gift siden sist jeg var der, og da er det så rart med det”. ”Gift” ropte ministeren, ”Det er da ikke noe kvinnfolkproblem, for en kar som drar til Frankrike”. Men du vet, han hadde lunt glimt i øyet, da han sa det, sier Johansen.

Han var ikke alene ørbygg i Paris denne gangen. Sammen med Johansen reiste Ole Solligård og John Lium. Det var verdensutstillingen om å gjøre, og Thams lot seg blant annet representere ved en typisk norsk fiskehall som han lot karene oppføre ved Seinen. At han fikk gullmedaljer og gode greier for bygningene sine forundret verken Johansen eller noen andre. Ministeren klarer alt.

Men om vi var der et halvt år denne gangen også ble det sværande lite med fransken. ”Thamsen” hadde imidlertid sørget for tolk, han hette Giør, og ellers så brukte vi tegnspråket. Det gikk, det gikk, sier Johansen og småplystrer en liten gammeldags vals som vi synes har fransk sleng.

Og mye vakkert så dere sikkert?

Ja det var så mye storartet der at vi ble nesten lei det. Men franskmennene var snille og trivelige mennesker, og vi hadde det prima der nede. Daglønna var to kroner og vi bodde helt fritt på hotell, så vi behøvde ikke å ødelegge en centime heller nei, sier Johansen med nasalyd og fransk tone.

Men du vet vi ødela noen centimes likevel, for det var inderlig greitt å bli kvitt pengene der nede. Vi drakk kark hver eneste kveld og du fikk en 7-8 store drammer rom og konjakk for bare noen få øre. Ja den gang var det virkelig gode tider, sier Gunerius og veter ettertenksomt leppen med tungespissen. Og slik mat vi fikk. Nei, de franskmennene kunne koke og stelle og få det til å smake slik at det var helt utrulig. Bare tenk på frokosten. Da fikk vi franskbrød og forskjellig og et stort krus med te.

Det skulle etter reglementet drikkes halvt opp, så kom de med en krukke og fylte kruset fullt igjen med rom. Ja det var en god tid, sukker 85 åringen, og er fjern i øynene.

Men franskmennene var ikke rare til å arbeide nei. Engang ”Thamsen” kom, lå de franske arbeiderne hans på ryggen ”godt i farten” og med sigarettene i munnviken. De reiste seg ikke opp for ministeren heller, og han gjorde kort og godt som han ikke så dem. Han kjente sine ”pappenheimere” ministeren, ja.

Over hele utstillingsområdet sto det forresten kagger med rødvin slik at arbeiderne kunne få slukket tørsten. Vi kunne ikke drikke vannet, skjønner du, men det ble ikke noen berusning på rødvinen, nei.
Og Johansen forteller om de gode og begivenhetsrike dagene i Paris, og siden om sin reise til Amerika, som han ikke likte på langt nær så godt som Frankrike.

Ikke lenge etter århundreskiftet dro han over til De Forente Stater og arbeidet som dreier på Stillehavkysten. Men det var en tam plass, ja, brummer Johansen.- Nei ingen ting kommer opp mot Paris – ja, det måtte nå være livet her på den nye aldersheimen i Orkanger da, legger han lunt til og skotter rundt i den vakre salen med øyne som forteller at ”jeg har sett noe av verden og mye av livet”.