|
Orkla som nynner sin sang gjennom dalen
stevner til møte med sjøen hos oss,
bredt har den ryddet seg plass mellom ører,
frigjort for stengsel den setter til fjords.
Stille i flo,
hastig i strøm
gir den oss tonen i hverdag og drøm.
Mælen gir utsyn til bakker og åser,
jord som er dyrket i hundrer av år,
skog som har hegnet om arbeid og grøde,
samler som kranser den egn som er vår.
Rokoll i vest,
bekken i fest -
er trekk i det bilde som vi liker best.
Værhardt er stedet i sno og i kulde,
blæst kan det være, og regnfulle døgn
klage det kan vi og bære oss ille,
sutre om mangel på solvarmens lønn.
Ublidt i blant,
gråvær så jamt,
enda vi føler for stedet vårt varmt.
Her levde slekta som vi har vår rot i,
brøytet og bygde og rodde sin båt,
her var den sorger og her var dens gleder,
her var dens heimstavn i arbeid og lek.
Stridt var det titt,
karrig og smått,
mange så alt bare grått i gått.
Så kunne fjorden i herlige dager
ligge som fjetret i solpraktens skrud,
speilblank vi så den i morgener stille
med eventyrglansen fra blåner og velv.
Båter i bukt,
måker i flukt,
det hører med til vår heimstedluft.
Jorda og fisket var gammeltids yrke,
elva og fjorden ble kilder til mer
elva bar tømmer fra skogenes virke,
bruket tok stokken i livlige skjær.
Malmen kom til,
skip for herinn,
liv ble her skapt ved kisårens funn.
Fortid har gitt oss et sted vi vil verne,
fedre har bygget det, mødre har stelt,
rett må vi handle for arven å tjene -
bringe den ut i en rikere slekt.
Stedet skal være,
slekten til ære,
nåtid skal styrke dets framtids verd. |